«Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2022» omfatter effekter av lakselus, virus og genetisk innkryssing på vill laksefisk, utslipp fra oppdrettsanlegg, fiske og bruk av leppefisk i lakseoppdrett, effekter av torskeoppdrett på kysttorskbestander samt velferd hos oppdrettsfisk i settefiskanlegg og merd i sjø. Denne artikkelen er i sin helhet basert på rapporten fra Havforskningsinstituttet (HI).

Rapportserien har vært publisert hvert år siden 2010. Se alle rapportene her.

Usikkerhet karakteriserer slike analyser

HI skriver i rapporten: «I takt med forskningsfronten innen risikofaget finnes ingen objektive og korrekte risikotall som utgjør en form for fasit, det finnes kun usikkerhet knyttet til hva som ligger foran oss. Og det er nettopp denne usikkerheten fagekspertene sier noe om i denne rapporten. Målet med risikovurderingen er å skape risikoforståelse og risikoerkjennelse hos forvaltningen og andre interessenter som utgangspunkt for prioriteringer og beslutninger om veivalg og tiltak. Det er samtidig avgjørende at beslutningstakere og andre som skal benytte resultatene fra risikovurderingen, forstår at ufullstendig informasjon, utilstrekkelig kunnskap, hypoteser og antakelser er en del av, og i stor grad karakteriserer en slik analyse.»

Hvordan det står til i Vest-Finnmark

Postsmoltens dødelighet som følge av lus

For Produksjonsområde (PO) 12 – Vest-Finnmark er levekårene for lakselus moderat gode, men det er lite utslipp av lus i dette området. Videre skriver HI at det er lite overlapp mellom lus og laks som vandrer ut av elvene, og at villaksen vurderes om moderat tolerant. Risikoen for dødeligheten for postsmolt vurderes som lav. Les mer om risikovurdering av dødelighet på utvandrende postsmolt laks som følge av utslipp av lakselus fra oppdrett av laksefisk i PO12 her. Toleransen til sjøørret og sjørøye vurderes som moderat, mens sannsynligheten for at villfisken smittes av lakselus vurderes som liten.

Rømming

Rapporten fra HI: «Det ble årlig rapportert fra 0 til 9042 rømte oppdrettslaks i PO12 i perioden 2016–2020 med et årlig gjennomsnitt på 3 005 og PO12 vurderes derfor å ha moderat rømming og tilstanden vurderes som moderat. I snitt ble 39 % av vassdragene i området (10 av 26) overvåket. Disse utgjorde 91 % av det samlede gytebestandsmålet i området. Totalt falt 86 %, 14 % og 0 % av vurderte vassdrag i kategorien lavt, moderat og høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Andel rømt oppdrettslaks i elv vurderes derfor til å være moderat og tilstanden i området vurderes som moderat. Overvåkningsprogrammet dekker kun i overkant av en tredjedel av elvene i området, og selv om dette dekker en høy andel av gytebestandsmålet i området, så vurderes kunnskapsstyrken som moderat.»

Genetisk endring i villaksen

HI skriver at man vet for lite om noen av faktorene som påvirker genetisk innblanding fra oppdrettslaks til villaks: «Selv om bestandenes robusthet mot innkryssing vurderes som god, er det moderat sannsynlighet for at det finnes rømt oppdrettslaks på gyteplassene. Risikoen for ytterligere genetisk endring hos villaksbestandene som følge av rømt oppdrettslaks vurderes fortsatt som moderat i PO12. Til tross for at vi har relativt god kunnskap om flere av de underliggende faktorene, så mangler det kunnskap knyttet til hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene og hvor robuste bestandene er for ny innkryssing. Vurderingen av kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat for området.»

Næringssalter

Risikoen for regionale miljøeffekter (eutrofiering) som følge av økt næringssalttilførsel fra fiskeoppdrett vurderes som lav i alle produksjonsområder langs kysten. Denne vurderingen er basert på miljødata etter veiledere i Vannforskriften der slike data finnes, samt beregninger av effekten av utslipp av løste næringssalter. Det mangler kunnskap for å kunne gjøre slike beregninger nøyaktig, og en bedre vurdering kan gjøres ved at man utvikler bedre modeller for spredning og effekt av næringssaltutslipp på en større skala. For fremtidige vurderinger av miljøkvalitet i kystvann vil det være en stor fordel å etablere flere overvåkningsstasjoner i områder med høy oppdrettsintensitet der dette mangler

Utslipp av partikler fra oppdrett

Målsettingen med denne risikovurderingen er å skape forståelse for risiko knyttet til miljøeffekter fra partikulære organiske utslipp fra oppdrett. HI skriver: Lokal påvirkning av organiske utslipp under og nært oppdrettsanlegg er uunngåelig med dagens teknologi med åpne merder. For bløtbunn er der satt grenser for hvor stor bunnpåvirkning som aksepteres fra partikulære organiske utslipp både under anleggene og i områdene rundt. For blandingsbunn og hardbunn finnes ennå ingen standardisert overvåking med grenseverdier.

Produksjonen av laks og ørret har økt minimalt fra 1 562 514 tonn i 2020 til 1 566 292 tonn i 2021 (foreløpig tall fra Fiskeridirektoratet). Hvor mye dette betyr for økt tilførselen av organisk materiale på den enkelte lokalitet vil være avhenger av hvor stor og hvor mye oppdrettsfisk som er i anlegget samt årstid, men uansett vurderes tilførselen for et gjennomsnittlig anlegg over en produksjonssyklus som høy. Utslippene er store, derfor vurderes utslipp av organisk materiale som høyt. Utslippene måles ikke, men vi kjenner mengden av fôr som brukes og kan beregne omtrentlige utslipp, derfor vurderes kunnskapsstyrken som god.

HI konkluderer med at for bløtbunn er det utviklet gode overvåkingsverktøy som bidrar til at risikoen knyttet til miljøeffekter av organiske partikulære utslipp fra fiskeoppdrett på bløtbunn vurderes å være lav i hele landet. Siden 2010 har antall anlegg i tilstandsklassene «meget god» og «god» ligget på minst 90 % og omkring 2 % har ligget i de dårligste tilstandsklasser i anleggssonen for bløtbunn og det har ikke vært noen vesentlig forskjell mellom forskjellige områder. Resultater fra overvåking av overgangssonen viser samme trend, men der er litt mer forskjell mellom produksjonsområder. En mindre andel av prøver fra overgangssonen i visse produksjonsområder som kommer i moderat og dårlig tilstand. I slike tilfeller skal det settes i gang tiltak så lokalitetens tilstand kan bedres. For anlegg som ligger over hardbunn har man begrenset kunnskap om miljøeffektene av spredning av partikler. HI skriver at man vet at partikler sprer seg i større grad over hard bunn, og at man må ta hensyn til at anlegg kan ligge over begge disse hovedtypene av havbunn. Det er videre store variasjoner i andre miljøfaktorer som påvirker miljøpåvirkning fra partikler fra oppdrettsanlegg.

Kobber som miljøpåvirker

Mengdene av kobber fra fôrspill og fekalier er langt mindre enn det som kommer fra kobber som impregneringsmiddel, som er det stoffet det er knyttet størst bekymring til. I 2020 ble det ifølge Produktregisteret omsatt 1539 tonn kobber til bruk som grohemmende middel i oppdrettsnæringen. Dette er det første året det er rapportert nedgang i forbruket av kobber for slik bruk. I 2019 var kobber forbruket 1698 tonn.

Dikobberoksid (Cu2O) er den formen av kobber som blir brukt som antibegroingsmiddel. Når spor av kobber fra Cu2O impregnert not går i løsning i sjøvannet, er det giftig for organismer som vokser på noten.

I produksjonsområde 12, Vest-Finnmark, ble det gjennomført 59 C-undersøkelser i perioden 2017–2021. Dette tilsvarer 7 % av totalt antall utført i denne perioden. Arealet for produksjonsområdet er 11652 km², oppdrettsandel er 8 %. En estimert utslippsmengde av kobber avhengig av oppdrettsandel og areal gir 8 kg per km².

Spredning og fortynning av kobber vurderes som moderat for produksjonsområde 9, 11, 12 og 13, mens utslippsmengden vurderes å være lav. Totalt sett vurderes sannsynligheten for økte konsentrasjoner i sedimentet i disse områdene å være lav, da utslippsmengden i stor grad påvirker konsentrasjonen i sedimentet.

Det finnes ikke overvåkningsdata for kobber for området å støtte se til, har HI valgt å vurdere at det er lav sannsynlighet for at konsentrasjonen av kobber i vannsøylen overstiger grenseverdier for god tilstandsklasse for produksjonsområde 9 og 11-13, siden utslippsmengden vurderes som lav i alle områdene.

Det vurderes å være lav sannsynlighet for økte konsentrasjoner av kobber både i sediment og vannsøyle for produksjonsområde 9 og 11-13. Sannsynligheten for at kobber er tilgjengelig for organismer samt at toleranse for artene som lever i nærheten av oppdrettsanleggene vurderes som moderat. Risikoen for miljøeffekter som følge av utslipp av kobber fra oppdrett i PO9 og 11-13 vurderes totalt sett som lav da C-undersøkelsene i området viser at lokalitetene stort sett har svært god miljøtilstand. Selv om HI har god kunnskap om konsentrasjoner av kobber under og i nærsonen til oppdrettsanleggene er det manglende kunnskap om hvor tilgjengelig ulike kobberformer er i sedimentet og hvor stort vannvolum som har giftige kobberkonsentrasjoner. Det mangler også giftighetsdata for flere av artene som lever i sediment under oppdrettsanleggene eller i vannsøylen ved anleggene. Totalt sett vurderes kunnskapsstyrken for mulige miljøeffekter fra kobberutslipp fra oppdrett som moderat.

Legemiddelbruk som risikofaktor

Lavt forbruk i sommerhalvåret, med kun tre forskrivninger, gjør at risikoen knyttet til miljøeffekter av hydrogenperoksid på non-target-arter vurderes som lav. Ved økt forbruk vil dette endre risikobildet. Bruk av hydrogenperoksid i vinterhalvåret med 41 forskrivninger gir en moderat risiko fordi det kan synke og påvirke bunnlevende følsomme arter. De fleste non-target arter er vurdert til å være lite følsomme for azametifos. Ved bruk i vinterhalvåret vurderes risikoen knyttet til miljøeffekter på non-target-arter som lav. Europeisk hummerlarver er derimot følsomme for azametifos og risikoen ved bruk av 68 forskrivninger vil være moderat i sommerhalvåret. Da utbredelse av Europeisk hummer blir en avgjørende faktor for tilstedeværelse av følsomme arter, vil risikobildet for PO10-PO13 være tilsvarende redusert. Forbruket av deltametrin er redusert sammenlignet med tidligere år. Siden artenes følsomhet er høy, vil bruk av deltametrin i sommerhalvåret gi høy risiko knyttet til miljøeffekter på non-target arter.

For bademidler som slippes ut fra en merd vil risikoen for effekt på miljøet være størst nær merdene der konsentrasjonen er høyest. Modelleringer har vist at utslippet fortynnes raskere ved bruk av brønnbåt i fart/bevegelse. Dette medfører lavere risiko for miljøeffekter på non-target arter sammenlignet med utslipp direkte fra merd.

Generelt vil det være redusert risiko ved å bruke fôrbaserte midler i vinterhalvåret på grunn av redusert biologisk aktivitet som skallskifte og appetitt hos non-target arter sammenlignet med i sommerhalvåret. Forbruket av flubenzuroner ble ytterligere redusert i 2021 sammenlignet med 2020. Det er redusert risiko ved bruk i vinterhalvåret sammenlignet med sommerhalvåret. Dette har sammenheng med redusert biologisk aktivitet som skallskifte og appetitt. På grunn av den lange halveringstiden vil flubenzuroner kunne være til stede i miljøet gjennom hele året. Emamektin har i de siste årene utgjort en stor andel av forskrivningene, 64% i 2021. Følsomhet for emamektin er f oreløpig studert på få arter og data indikerer lav følsomhet. Siden forbruket er høyt er det viktig med mer kunnskap, også relatert til norske arter.

HI mener at kunnskapsgrunnlaget er for svakt om enkelte stoffer

HI skriver i konklusjonen om legemiddelbruk: Det er behov for mer data om restkonsentrasjoner i naturen for fôrmidler siden de spres via organiske partikler til bunnsediment og kan inngå i næringskjeden. Analyser av legemidler som flubenzuroner og emamektin bør inkluderes i de pålagte sedimentanalysene som oppdrettsnæringen må gjennomføre (MOM-C undersøkelser), og informasjonen må bli gjort offentlig tilgjengelig.